Syndicate

Syndicate content

Stadier i endringsarbeid - hvor er du?

Når vi skal jobbe med å endre en (u)vane er det en viss prosess vi går gjennom på veien som kan være greit å vite om så en kan unngå fallgruver. Dersom vi klarer å være bevisst på hvor vi er i prosessen, og tar de riktige forhåndsregler kan endringsarbeidet gå mye lettere.

Stadier i endringsarbeid

Endring betraktes som et fenomen som skjer over tid, og ved hjelp av forskning og andre teorier har Prochaska og DiClemente (2001), forfatterne av boken "Endringsfokusert rådgivning", identifisert fem ulike stadier vi går gjennom. Disse stadiene er dynamiske. Det vil si at vi ikke går fra ene fasen til den andre og så er ferdig, men at vi beveger oss litt frem og tilbake etter hvert som vi er klare for å innse og ta tak i ulike aspekter som er problematiske. Det er tross alt ikke uten grunn vi har utviklet problemadferden vår - det er oftest for å unngå noe som er ubehagelig.
Stadiene er: føroverveielse, overveielse, planlegging, handling og opprettholdelse.

Føroverveielsesfasen

Føroverveielse er det stadiet hvor vi ikke har til hensikt å endre på noe, fordi vi ikke vil eller klarer se at vi har et problem. Dette er et stadie vi kan befinne oss i lenge. Årsaker til dette kan være fordi vi mangler informasjon om konsekvensene av vår atferd, eller vi kan ha prøvd å gjøre forandringer en rekke ganger uten å ha fått det til og derfor utviklet motløshet og mistro overfor vår egen evne til endring. Når vi befinner oss i dette stadiet vil all informasjon om risiko ved atferden vår ikke nå inn. Vi unngår å lese om, tenke på og å snakke om det.

Overveielsesfasen

Overveielse er det stadiet hvor vi har til hensikt å gjøre endringer innen de neste seks månedene. Vi er begynt å bli mer klar over fordelene ved å endre oss, samtidig som vi også er bevisst ulempene. Bevissthet om både ulemper og fordeler skaper ambivalens. Ambivalens er et sentralt begrep i endringsmodellen, og den kan holde oss fast i handlingslammelse over lang tid. Det er vanskelig å stå midt oppi disse følelsene og bli trekt i begge retninger. Noen ganger kan ubehaget ved ambivalensen provosere frem for tidlig endring så vi begynner å handle eller gjøre konkrete endringer før vi har forberedt oss godt nok.

Når vi befinner oss i overveielsesfasen, er vi i likhet med i føroverveielsesfasen ikke klar for å gå i gang med endringsarbeidet. Det vi først og fremst trenger her i denne fasen er å få tydeliggjort og bearbeidet ambivalensen. Vi må tørre å kjenne på både positive og negative sider ved problemområdet vårt (feks spisevanene våre). På den ene siden kan problemområdet gi trygghet eller hjelpe til å døyve følelser og på den måten være noe positivt. På den andre siden kan det være at en er avhengig av å gjøre det som er problemområdet (røyking, overspising for å døyve følelser ol), og blir uvel og frustrert dersom en blir hindret.

Når vi tør å kjenne på ambivalensen, så går vi ned i en del av kjernen til problemet. Vi får oversikt og ser at det er både gode og dårlige sider, og at de 'gode' sidene kan være med å hindre oss i å ville eller orke gå i gang med endringsarbeidet. I tillegg til at vi får denne innsikten bringer det å kjenne på ambivalensen oss nærmere det å ta en beslutning om at vi vil ha en endring, at vi ønsker å gjøre noe.

Planleggingsfasen

I planleggings stadiet har vi en intensjon om endring i den umiddelbare fremtid. I henhold til Prochaska og DiClemente (2001) er dette et kortvarig stadium som ikke bør vare mer enn ca. to måneder. Vi har da en plan, eller er i ferd med å lage en plan for hva vi skal gjøre og har antagelig også begynt å gjøre små endringsforsøk. Det kan for eksempel være: å kjøpe en bok om emnet, ta kontakt med lege, å skaffe oversikt over mulige selvhjelpsgrupper, melde seg på kurs ol. Når vi er i dette stadiet er vi klar til å ta i bruk korte handlings - orienterte behandlingsprogram som kostholdskurs, stressmestringskurs, treningsprogram osv. Vi er klar for endring og vil derfor kunne nyttiggjøre oss slike tilbud og informasjon.

Handlingsfasen

I handlingsfasen kommer endringene våre til syne gjennom konkret handling. Det vi gjør blir synlig for omgivelsene. Før denne fasen skjer det meste på det mentale plan ved at vi kjenner på ambivalens, opparbeider oss en motivasjon og lager en handlingsplan. Her og i neste stadium blir det mer konkret og praktisk arbeid, da skal vi gjennomføre handlingsplanen i praksis. Den viktigste jobben er å unngå at vi faller tilbake til gamle vaner gjennom å forutse og finne nye måter å takle gamle problemer på. Finne nye mestringsstrategier. Dette stadiet er antatt å vare i rundt seks måneder.

opprettholdelses fasen / tilbakefall

Dersom vi har greid å opprettholde atferdsendringen vår i seks måneder antas vi å være i opprettholdelses fasen, hvor tilbakefallsforebygging er den største utfordringen.

Tilbakefall er et annet sentralt begrep i denne modellen. Forskning har vist at tilbakefall er regelen heller enn unntaket ved all endring. Den gode nyheten er at de færreste faller helt tilbake til føroverveielsesstadiet. De fleste ender opp i overveielse og planleggingsstadiet. En kan velge å se på dette som dyster statistikk, eller man kan velge å se på det som det det virkelig er et uttrykk for: Man lærer seg en ny måte å forholde seg til noe på og prøver og feiler på veien. Akkurat som når vi skulle lære å gå, - vi kunne ikke gå på første forsøk, det krevde gjentakelse frem til vi mestret det. Slik er det nå også, det gir en mulighet for ny læring og mestring.

Tilbakefall er altså et tegn på at noe ikke fungerer slik det skal og at strategiene vi har tatt i bruk må revurderes og legges om. Det kan være resultat av at vår analysering og bearbeiding av ambivalens eller planleggingen i et tidligere stadium ikke har vært god nok. Det kreves derfor at vi tar noen nye runder med dette.

I henhold til denne modellen er ikke endring noen lineær prosess, men heller et spirallignende fenomen. Det går i rykk og napp og vi er ofte innom et tidligere stadium før vi kommer seg videre igjen. Det vil si at vi må ikke gi opp selv om vi har noen tilbakefall.