Dette er noe jeg har jobbet litt med de siste årene, og jeg er kommet frem til at jeg ikke har det bra, og at jeg blir engstelig og anspent dersom jeg legger for stor vekt på hva andre måtte tro, mene og tenke om meg og hvem jeg er. Dette er litt uklart forklart kansje, men det jeg mener å si er, at jeg har lagt for stor vekt på hva andre har å si om meg, heller enn på å vite selv hvem jeg er. Dette går på arbeid med selvbilde. Hvor godt en kjenner seg selv, og står for den en er.
Jeg har kommet frem til en ting som fungerer bedre og bedre for meg etterhvert som jeg ligger mer arbeid ned i det, og det er arbeidet med selvbildet mitt. At jeg velger aktivt å ikke la noen andre definere hvem jeg er. At jeg velger selv å vite hvem jeg er som person, (og dette vet jeg fordi jeg står for de og de verdiene, og det har jeg demonstrert gjennom sånn og sånn -eksempler).
Jo bedre kjent jeg blir med meg selv, og jo mindre makt jeg gir andre, desto mer ro får jeg i meg med hva andre mennesker måtte mene og tenke. For hva de mener og tenker,- det er bare et resultat av deres tolkninger, og at de gjør en dårlig tolkning,- det sier jo ikke noe om meg.
Også er det jo sånn her i verden, at ting er ikke svart-hvitt. Vi er ikke uærlige, eller ærlige, eller slemme eller snille. Vi har handlinger som kan defineres som det, men om vi gjør en handling eller to av den ene eller andre ytterpunktet, så definerer det ikke hvem vi er. Dersom vi har hovedtyngden av gråtonene mot svart eller hvitt, så sier det jo litt mer om hvem vi er og hva vi velger å være, men en persons enkeltstående handling definerer ingenting.
Anthony Robbins (tror jeg det er), sier at man skal velge sine "peers", dvs dem som vi skal lytte til og få tilbakemeldinger fra. Han abefaler at vi velger oss ut dem vi vil lytte til, og sette fri de andre, dem skal vi bare omgås, og ikke ta innover oss så masse de eventuelle tilbakemeldiger de kommer med, fordi vi vet at vi ikke legger så tung vekt på deres livsfilosofi og verdier. Det er jo ikke noe poeng i å lytte til tilbakemeldinger fra noen som lever et liv etter en lavere standard, og helt andre verdier og holdninger enn en selv. Det vil jo være det samme som å kaste seg selv til ulvene. For alle kan vi ikke tilfredsstille. Vi må bare velge ut hvilke verdier og holdninger vi ønsker å leve opp til, og lytte til dem som støtter de samme verdiene som oss.
Dette har faktisk jeg og tenkt mye på i det siste. Jeg er IKKE god til og formulere meg, men skal gjøre ett best mulig forsøk vertfall..:o
Jeg har alltid lagt alt for mye vekt på hva andre mener og tror, og har handlet etter hva jeg tror andre vil like. Jeg har ikke alltid vert meg selv med andre ord, har blitt mer våken på dette nå i det siste, og har prøvd og endre holdning. noe som faktisk har gått litt for langt. For noen uker tilbake ble jeg oppmerksom på og tenkte etter på hvordan jeg oppførte meg og handler ovenfor andre nå osv, etter jeg har begynt å tenke att jeg ikke skal legge meg så opp i hva andre kommer til og mene og tro om hva jeg sier/gjør. Og jeg likte ikke det jeg selv så da heller, jeg hadde rett og begynt å gi helt blaffen, jeg fikk kritikk for noe, og jeg TOK det til meg, tenkte på det, men, jeg VISTE ikke att jeg hadde forstått hva som hadde blitt sagt, jeg bare satt der, helt likegyldig. FØR hadde jeg vertfall med en undskyldning og lovnader (skrives det sånn?:confused: ) Om og forbedre meg og bla bla bla, , men her satt jeg altså, og såvidt nikket og sa ikke ett ord.
Det jeg altså prøver å si er att jeg FØR handlet bare etter andre sine regler, fant ut att jeg skulle endre dette, men har nå funnet ut att det FINNES en mellomting mellom robot og total likegyldighet. Og har nå bestemt meg for og prøve å være mer meg selv, men selfølgelig ta i mot innspill fra andre, men lage det om til mitt eget, ikke være redd for og vise hvem jeg er, ikke hvem jeg tror att den andre parten vil like att jeg er....
Tror jeg og må jobbe mer med selvbilde og selvtilliten min, har ikke mte av noen av delene. Det blir liksom sånn enten eller greie med meg, enten så bryr jeg meg kjempemasse om hva den andre prarten vil synes og handler derretter (noe som fører til att jeg er kjempeforsiktig, tilbaketrukket og engentlig veldig anonym.) Eller jeg gir helt blaffen, ser helt likegyldig ut på utsiden selv om følelser raser inni meg, men den andre personen ser det ikke, fordi jeg ikke klarer å vise hva jeg føler..
Dette ble sikkert veldig rotete og uforstålig...:o
Jeg skrev et langt innlegg her i går men det ble vist borte ?? :(
orker ikke og ta alt om igjen men det jeg skrev var at jeg merker stor forskjell på dette i forskjellige sitasjoner ! Jeg står mye sterkere på for meg og mitt (uten at det blir på en egoistisk måte , men liksom med hensyn til meg selv...) i den nærmeste familien , i vennegjenge enn f.eks. på jobb , en del av skolen og et par venner ....
jeg tror at det er lettere og noen ganger leve opp til andres forventninger enn sine egne ! Jeg merker også at det er lettere og tilfredstille min bestevennines krav en mine egne ? men det med krav til seg selv kunne jeg skrevet ti sider om .... det er så teit alt sammen ......
Men andres "regler" sier seg selv at ikke fungerer , det er jo ANDRES regler ikke dine ! men hvorfor er dette da så vannskelig ? jeg er enig i at det er her selvbilde kommer inn. Er ikke jeg bra nok for og bestemme over mitt eget liv ? kan ikke jeg få lov til og stoppe opp og si nok er nok ?
Nå skulle jeg ønske at jeg hadde et lite dikt eller noe sånt og avslutte med men det har jeg ikke så jeg sier bare :
Du er verdiful
Du er mer verdt en noen kan ane !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
:hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts::hearts:
Jeg synes dette er en fin teori, men ofte umulig å gjennomføre i praksis. Ofte har vi ikke mulighet til å velge våre "peers". Kan feks barna velge foreldre? Ofte er det slik at vi i feks jobbsammenheng heller ikke har mulighet til å velge kollegaer. Man velger selvfølgelig hvem man skal spise lunch sammen med, men ikke bestandig hvem man skal jobbe med.
Jeg tror at man ikke bestandig kan velge selv. For meg er dette både en trøst og et trist kapittel. På den ene siden slipper man alt ansvaret selv (det er bare å ta seg i nakken og kutte kontakten med x og y så går alt så mye bedre), men på den andre siden risikerer man å stagnere (jeg er helt låst og greier ikke å kome meg ut av sitvasjonen)
Å velge våre peers (likemenn), vil si at vi velger hvem vi ønsker å sammenligne oss med. Å velge hvem vi tar tilbakemeldinger fra, hvem vi konkurrerer med, hvem vi deler erfaringer og tar råd fra. Famile og venner skal vi elske, men ikke nødvendigvis bruke som referanse personer for hva som er riktig og galt å gjøre.
Barn velger hvem de vil leke med, de velger hvem de synes er kule, de velger hvem de imiterer. Det er helt naturlig at barn når de kommer opp i en viss alder ikke lengre synes at foreldrene er de mest perfekte skapningene på to bein lengre.
Når det gjelder arbeidslivet så er det spesiellt viktig hvem en velger som likemenn. Sjefen er ofte et bra utgangspunkt, eller kansje sjefens sjef, eller andre som du kjenner eller vet om som har nådd målene du ønsker å nå. En kan (og bør) gjerne være sosial med alle som jobber på kontoret, men en bruker ikke alle som rådgivere... Sparring-partnere...
Det kan være mange grunner til å kutte kontakten med folk, men det første en trenger å se på er hvilken kontakt en har med disse x-ene og y-ene. Er de venner, bekjente, familie eller likemenn. Eller energityver som overhode ikke tilfører noe positivt. Sistnevnte trenger en å kutte/begrense kontakten med. De første 3 trenger en å avklare forholdet til, og forholde seg til dem der etter.
Dem du definerer som dine likemenn, vil helt automatisk påvirke hvem du utvikler deg til å bli som person. Så velg dine likemenn med omhu.
Jeg er selvfølgelig enig i teorien, jeg prøver bare å gjøre et poeng ut av det at man ikke bestandig har et reelt valg. Jeg synes det er en viktig del av selvutvikling at man setter seg realistiske mål. En måte å gjøre det på er å være kritisk til teoriene.
Dette er kanskje pirking i den forstand at vi ikke er uenige. Jeg er som sagt enig i at man skal prøve å velge ''likemenn'', men jeg synes det er like viktig å være klar over at det ikke er mulig i alle tilfeller. ;)
Barn er veldig aktive på å velge sine likemenn. Foreldrene kan en ikke velge, men jo mer "problematiske" de er, jo fortere blir de valgt bort til fordel for andre.
I mange situasjoner er det vanskelig/problematisk å velge, men det betyr ikke at valget ikke er der.
Jeg synes dette med å velge sine peers var en fin og klargjørende tanke. Det satt ord på noe jeg har erfart er nødvendig for meg. Man må omgås og samarbeide med en masse mennesker, og man får massevis av ulike tilbakemeldinger. Men man kan ikke ta alle tilbakemeldinger for god fisk.
Jeg prøver å velge ut hvem jeg vil lytte til. Og da mener jeg lytte i den betydning at jeg grunner over det de sier, og har såpass tillit til det at jeg forsøker å endre noe ved meg selv fordi jeg evt. har kommet til at dette passer for meg.
Mange av de jeg omgås har jeg erfaringer med som gjør at jeg ikke gidder å grunne så mye over deres tilbakemeldinger og "gode råd". Erfaringen tilsier at det neppe passer for meg allikevel. Dette sparer meg for mye energisløsing og frustrasjon.
Men jeg har mye igjen å "hente" på å bli mer bevisst dette! :p
Mange ganger sammenligner oss med andre fordi at det er de personene som er der. Tenk på de olympiske leker for eksempel. En viss tidsperiode var det bare folk fra øst-blokklandene som vant i styrkekonkuranser (de var dopet hele gjengen) - de som konkurerte sammen med de tapte. Slik er det med folk også mener jeg, mange ganger er det bygget inn i oss mønster fra kultur, oppvekst, samfunn osv som gjør at vi ikke står helt fritt.
Jeg mener det er en viktig del av selvrealisering at man faktisk er realistisk i forhold til hva man kan oppnå. Det er en del av det å akseptere seg selv.
Det er jeg enig med deg i. Man skal sette seg realistiske mål utfra de evner og muligheter en har. Hvis ikke misslykkes vi hele tiden. (Men det har med målsetting å gjøre.)
Jeg tror jeg skjønner hva du siker til. At det ofte ser ut som at vi ikke har noe valg. Stemmer det? Det er i allefall den tanken denne teorien gir oss et alternativ til. Den sier at vi skal ta bevisste og gjennomtenkte valg, at vi ikke skal se oss selv som offer for omstedighetene. Det er så utrolig viktig at vi ser at vi alltid har valg.
Det å ha valg og hvor reell valgfriheten vår egentlig er kan diskuteres på et filosofisk plan. Men jeg mener det er urelevant å diskutere i forhold til hvordan vi velger å forholde oss til andre mennesker, for det er altfor mange mennesker som føler seg låst i vonde situasjoner. Jeg mener vi ikke trenger å forsvare låste situasjoner, men heller være løsningsorientert. Med det mener jeg ikke å si at alle situasjoner kan løses, men at vår innstilling til situasjonene kan endres.
Et eksempel:En som føler seg totalt låst i forhold til sine foreldre, hun klarer ikke vær i samme rom som dem uten å ha det fælt inni seg. Men hun MÅ jo treffe dem, for de er hennes foreldre, og kulturen og sosialiseringen i oppveksten støtter at hun MÅ jo være der for sine foreldre og stille opp. Særlig nå som faren er blitt syk. Det ville jo være slemt å ikke stille opp. SÅ da er hun låst. Vil ikke være der, men må. Men egentlig så har hun et valg dersom hun går inn i problemstillingen og ser nærmere på den. Hun kan se på at det finnes mennesker som har kuttet kontakten med sine foreldre både permanent og over en periode for å ta vare på seg selv, og at det faktisk er en mulighet som ligger der, og det er også mulighet for å kutte ned på eller inskrenke samhandlingsmåte (sted, tid osv). Og så kan det hende hun kommer frem til at hennes verdier om å hjelpe når faren er syk veier tyngre enn det som var vanskelig, og velger å fortsette kontakten. Med en gang hun har tatt et valg, så har hun tatt makten tilbake, og føler seg ikke lengre som et offer for omstendighetene og i en låst situasjon.