Jeg gjør meg noen tanker om forskjellene på selvbilde og selvtillit om dagene.
Selvbilde består vel av det å ha en indre ro og trygghet om at en er god nok, og det å kjenne seg selv og vite hva en liker og ikke liker, og det å akseptere seg selv som en er. Akseptere at dette klarer jeg og dette klare jeg ikke, her er jeg nå, og sånn er det bare.
Det å feks. akseptere at noe går galt uten at det sier noe om deg som person.
At vi ikke er helt håpløse 'selv om kaken ble misslykket'. Hvor mange er det ikke som tiltaler seg selv som håpløse eller udugelige i en slik situasjon?
Selvsnakk tror jeg er et veldig sentralt tema her. Selvsnakk som får oss til å drive på litt videre selv om vi er sliten eller har vondt i en fot... For hva tenker vi? Jo, 'det er ikke så farlig med meg' (innforstått jeg respekterer ikke meg selv, eller jeg har ingen verdi). Jeg klarer litt til ....(inforstått: jeg hører hva du sier kroppen min, men jeg respekterer det ikke, jeg overkjører deg). Dette MÅ jo gå over nå slik at jeg kan gjøre som jeg vi -begynne i jobb igjen etter sykemelding ol... (inforstått: jeg bryr meg virkelig ikke om hvem du er og hva du signaliserer kroppen min, jeg er hjernen og sjefen og jeg bestemmer og vil gjøre akkurat som jeg vil). Dette er ikke et miljø til å være trygg og selvsikker i.
Selvtillit går vel på hva en gjør og kan og Selvbilde på hvem en er (Akkurat som i barne oppdragelse, det er viktig å gi barna fedback på hvem de er og ikke bare hva de gjør. Feks om et barn viser en tegneing så skal en ikke bare skryte av hvor flink det er til å tegne, men takke for at barnet tegnet den til deg, eller spørre om barnet synes det var gøy å tegne dette..)
Og når selvbildet går på hvem en er og det å kjenne seg selv og akseptere seg selv, så må jo vårt egenverd, og om vi aksepterer oss selv og hva vi sier inni oss være relevant...
Så var det over til meg da....
Det tok veldig lang tid før jeg klarte å identifisere selvpratet mitt... For jeg hørte jo ingenting.... alle prosesser foregikk i det underbevisste, men jeg merket at det skjedde da...
Jeg fikk plutselige følelsesmessige nedturer. Om jeg brente middagen feks. (Jeg er mester i å brenne tacoskjell feks. ---- den tanken er foresten også selvprat---) så kunne jeg bli ganske lei meg, og når jeg prøvde å komme til bunns i hvilken tanke det var som lå der (for det ligger alltid en tanke i bunn for følelsene våre,- derfor vi skal affirmere,- erstatte tanken og bli kvitt følelsen) så lå der tanker som sa at: Alltid brenner jeg skjellene, jeg er bare helt håpløs, ødelegger maten for alle, jeg er hetl talentløs, osv...
Det som skal til for å bringe seg selv opp (selvtillitsmessig) mener jeg er å identifisere hvilke tanker som ligger der, og gå systematisk til verks og svare oss selv (kognitiv terapi). Det kan være lurt å først sitte en venn i situasjonen (hypotetisk) og tenke hva ville du svart vennen din angående det han hadde gjort og hvilke tanker han har? (Somoftest er vi veldig forståelsesfulle med andre, og sier at jammen, du hadde jo så masse å tenke på, så det er jo ikke så rart, eller ser det i et større perspektiv...ol Også mener vi somoftest at vennen vår ikke skal være så streng med ham selv... )
Etter vi har gjort dette skal vi finne motaffirmasjoner/ erstatningstanker som forteller oss akkurat det motsatte. Jeg er ok, selv om dette går gale, dette sier ingenting om meg. Det er bare til å håndtere situasjonen slik den er og gå videre. Her kan jeg lære noe osv.
Så konklusjonen blir vel at vi trenger å bli bedre kjent med oss selv og klare å akseptere oss selv som vi er ved hjelp av analysering, identifisering og erstatting?
Oppsummert forskjellene på selvtillit og selvføelse:
Selvtillit går på ting en mestrer, selvfølelse går på aksept og kjennskap til egne egenskaper og hvem en er.
Eks på skryt til barn; så flink du er til å rydde ---->styrker selvtillit for mestring av en konkret ting
så snill du er som deler-----> han er snill, en fin egenskap ved hvem barnet er,- styrker selvfølelsen....
Tanker jeg gjør meg nå, er om hvordan det er når man har lav selvfølelse og høy selvtillit i jobben. Det har jeg hørt om mange som har,- også tenker jeg litt at man må vel ha lav selvfølelse for å ha lav selvtillit?
At dersom man har god selvfølelse, så vil en også ha en generell god selvtillit i de fleste situasjoner fordi en kjenner seg selv godt nok til å vite sine styrker og svakheter, og det da ikke er noen trussel?
Også kan en ha lav selvfølelse, og ikke kjenne seg selv så godt, men likevel være kjempedyktig i jobbsammenheng,- for der er en sikker på seg selv, der vet en om sine styrker og svakheter på det området?
Joa :o Men ikke så klare og strukturerte at det går ann å sette på papir... Jeg vet jeg har det ene og ikke det andre! Men jeg får ikke helt tak i hva det er jeg ikke har. :o Kankje du vet? ;) Jeg lurer på om forståelse av/kjennskap til/respekt for egne følelser er sentralt for selvfølelsen?
Tror jeg sliter med begge deler både selvbilde og selvtilitt.
Men jeg har merket at jeg har forandret meg veldig etter jeg flytta hjemmeifra og begynte på ny skole.
Mamma har vært flink til å dra meg ned i skiten helt siden jeg var liten.. jeg har aldri vert god nok og aldri tynn nok for henne. og så har jeg blitt mobbet mye på skolen og slete med å være god nok i skolearbeid.
Nå etter jeg begynte på høyskolen får jeg til det meste på skolen. jeg intriserer meg veldig for det jeg holder på med, og jeg får det til! jeg klarer å være aktiv i klasserommet fordi jeg føler meg likestilt med de andre i klassen. Jeg føler meg ikke som hun feite med de dumme kommentarene lenger. Selv om jeg er yngst i klassen og mange har mer livs erfaring en meg blir jeg sett på som likestilt.
Samboeren min viser at jeg betyr noe, og at han liker meg som den jeg er, Han forteller meg at jeg er flink og at jeg betyr noe.
Absolutt. For for å ha selvfølelse, må må en kjenne seg selv og sine reaksjonsmønstre og ikke drive å dytte dem unna. Hvordan kan en bli trygg på hvem en er og at en er en verdifull person som har mye å bidra med og som er verdt å elskes dersom man hverken vet hva som bor i seg selv, eller respekterer de signaler en får på hvem en er. Hvis en ikke respekterer seg selv, så vil det jo bli vanskelig for andre å gjøre det, og da kan en få negative forsterkninger utenfra også.
Det kan være veldig befriende å komme inn i et nytt miljø! :ja:
Uffameg Helene, dette høres vont ut. Håper du klarer å gi sipp på dette nå. Du er god nok akkurat som du er! :klem:
Dette høres veldig flott og godt ut! Håper du holder deg på dette flotte sporet!
Jeg har aldri vært noen fan av affirmasjoner, men jeg vet ganske mye om å slite med lav selvtillit, som f.eks. lav tillit til min egen kompetanse, intelligens og verdi i forhold til andre.
Affirmasjoner har aldri hjulpet meg. Sånn jeg ser det så er det de automatiske negative tankerekkene som må jobbes med før jeg kan affirmere noe som helst.
Situasjon: Jeg rekker opp hånden under forelesning og spør om ikke man kan se en slags sammenheng mellom tema A og tema B som det foreleses om. Foreleser forklarer at det er ikke helt riktig å trekke de linjene, for det handler jo om helt forskjellige temanivå.
Tanker: Jeg føler meg dum. Jeg føler at alle andre må tro jeg er dum som ikke så denne abstraksjonsforskjellen.
Følger: Neste gang lar jeg heller være å spørre.
Affirmasjoner som "Jeg er smart, jeg er intelligent, jeg er verdt noe." får så liten mening fordi jeg ikke har tatt tak i de negative tankene først.
I situasjonen jeg nevnte må jeg se alternativer, ikke bare hoppe rett til konklusjonen om at jeg er dum og de andre må tro jeg er så dum. Kanskje de andre faktisk syntes det var bra at jeg spurte om noe? Kanskje de også hadde trukket linjen, men spurte bare ikke? Kanskje de faktisk vet at jeg ikke er dum, for de kjenner meg jo fra andre situasjoner der de vet at jeg ikke er det? Osv.
Det som er skikkelig drit er å vite om alle disse prosessene og feilene i tankerekkene mine, og FORTSATT føle meg skamfull/skuffet etter å ha sagt noe feil i en forsamling. Av og til kan jeg rett og slett føle meg ganske hjelpesløs overfor min egen fastkjørte psyke.
jeg har dårlig selvfølelse , selvtiliten er ikke høy men den duger absolutt , jeg tenker at selvtilit er det andre ser mens selvfølelse er det jeg ser (og føler...)
et lite eksempel fra meg selvfølelsen min sier at jeg ikke burde skrive innlegg her for hva hjelper vel det ? jeg har vel ikke så mye og gi ? ..... ofte blir jeg flau over det jeg har skrevet ? hvorfor plage andre med mine problemer ? jeg er ikke verdt det ....
hvorfor skriver jeg da innlegg ? jo nettopp selvtiliten min ...
litt rotete skrevet men håper dere forstår .... :)
Det er klart du er verd det! Vi vil gjerne lese det du skriver og ta del i det du føler. Kjempefint at du skrev innlegg her!
Jeg er temmelig sikker på at du har noe å gi oss. At du har noe ingen andre har. At ingen andre er akkurat som deg, og da var det jammen bra du kom hit, for vi trenger jo deg her! Forumet har jo blitt beriket av at du kom.
Det er tydelig at selvbildet ditt ikke står i forhold til hvor verdifull du er, og det vet du no selv... det var jo derfor du skrev dette. Her har du noe å ta tak i og jobbe med, og bruk gjerne forumet til å drøfte dette.
Hei Ingvild! Jeg er helt enig med deg i at det er helt feil å tenke så stygge tanker om seg selv som du tydligvis gjør. Fint at du har kommet så langt at du er klar over det, men det er tydelig at du må gå kraftigere til verks enn å bare vite om det for at du skal få til en endring.
Men føl deg nå for all del ikke dum av at du er fastkjørt! Da bruker du jo din egen kunnskap til å kjøre deg selv enda mer ned. Nesten som en proffesjonell nedpsyking! :p Bruk heller kunnskapene dine til å finne ut enda mer, og så trekker du deg selv opp på et nivå du fortjener. Det er du verd!
Det er jeg helt enig i, man kan ikke bare 'smøre fin maling oppå råten' og tro det skal bli bra.
Jeg er fan av kognitiv terapi, som tar sikte på å fine grunntanken som ligger i bunn, og når du skriver:
...Så tenker jeg at det ligger en følelse av å være verdiløs og ikke god nok i bunn. Og da skal en i en kognitiv tilnærming, gå løs hver gang disse følelsene kommer, og spørre seg selv: Hva er problemet nå? Hva er gale med det da? Hva betyr det? Osv helt til du kommer ned til grunnfølelsene som ofte er å være verdiløs, å ikke være elskbar, å ikke være god nok, være utilstrekkelig osv.
Når man har funnet grunntanken, så skal en gå videre, og skrive alle gode grunner til at du er like verdifull som alle andre, og hver gang denne følelsen kommer, så skal du svare deg selv de fornuftige tankene (som du har skrevet som om du sa det til en venninde med samme tankene),- helt frem til det blir 'hjernens første spor' og de automatiske tankene som kommer. Og da mener jeg at affirmasjoner i tillegg er med på å forsterke og få det til å sitte bedre.
Tanker er så kraftfulle! Vi kan skape lle slags følelser og tilstander inni oss med bare å tenke, og jeg tror at dersom vi prøver å tenke ekstra mye positivt, så bygger vi positive grunstrømninger i sinnet også.:)
Helt enig, vi må få tak i grunntanken og oppfatningen.
Men du..? Hvis du ikke følte deg dum selv,- ville du da brydd deg om hva andre tenkte?
Enig.
Det å vite om prosessene, er ikke det samme som å være i stand til å gå løs på det og å fikse det på egenhånd. Ofte står vi så midt oppe i våre egen følelser at vi blir blind på egen situasjon. Følelser kan være rimelig overbevisende,- uansett hvor "objektivt feil" de er.
Du har mye å gi, du er unik, og du er verdifull.
Gjennom å tørre å dele av deg selv, og få tilbakemeldinger er du med på å bygge opp selvfølelsen og selvtiliten, og gjennom å dele dine problemer viser du deg litt sårbar, -noe som gjør at mennesker føler omsorg, og lettere ønser å knytte bånd med deg, og gjennom å kunne hjelpe deg, så gir du andre følelsen av å bety noe, og du får følelsen av å være verdifull fordi andre velger å bruke tid på å hjelpe deg, og i tillegg, så blir folkofte godt hjulpen med egne problemer i prosessen med å hjlpe andre. :)
Godt skrevet og absolutt forståelig,- faktisk meningsfullt også! :ja:
Har lest gjennom innleggene her en gang før, men valgte å ikke gjøre det en gang til før jeg skriver ett eget innlegg.
Jeg har aldri hatt verken høy selvtilitt eller bra selvbilde. Dette kommer nok av mange ting, kan gi noen eksempler, mobbing på skolen, til tider dritt hjemmefra osv. Selv om jeg får mye skryt, osv, så veier ikke det opp mot stygge ting som har blitt sagt/gjort, det er dem som henger igjne, det er dem du husker.. Du husker sikkert ikke alle godordene og alt skrytet du har fått oppgjennom tida, men det triste og leie henger igjen. Desverre. Det burde være omvendt, men det er det altså ikke.
Selvbildet mitt er ett eneste rot for tida, jeg har ikke peiling på hvem jeg er, og er usikker på hva jeg vil bli, jeg er ikke i tvil om att jeg har valgt riktig karriærevei osv sånn. Men det er så mange andre ting som også ligger og surrer, jeg blir usikker, glemmer å slappe av, har verken ro eller trygghet til og være meg selv. Og jeg har veldige tendenser til og klandre meg selv for ting som går galt, er fordi att jeg er .. bla bla.. Føle meg misslykket. Av og til skulle jeg ønske att det bare gikk ann å skru av både tanker og følelser, men har vertfall ikke funnet den riktige knappen til det enda vertfall.
Hm, kommer sikkert på mer etterhvert. men synes ikke dette er så ille i og med att jeg er veldig dårlig til å skrive ned sånne her ting, synes det er generelt vanskelig... føler meg sårbar og teit..:o
*går vertfall å legger seg.. klokka er halv 6 jo mann:eek: *
alle prosesser foregikk i det underbevisste, men jeg merket at det skjedde da...
)