Jeg leste i ei bok om utviklingspsykologi at det er et tegn på modenhet hos barn at de greier å bedømme intensjonen bak en handling. Eksemplet som var nevnt der var: ''Per knuser 2 kopper med vilje fordi han er sint. Pål knuser 5 kopper med et uhell fordi han snublet. Hvem er verst?'' Fasiten her var at yngre barn ville svare at Pål var verst fordi han knuste flest kopper. De ville med andre ord bedømme handlingen etter resultatet.
I den voksne verden er det vanlig at vi tillegger intensjonen en verdi. For eksempel bli uaktsomt drap blir straffet mildere enn overlagt drap. Og jeg har lenge ment at dette var korrekt.
Men nå er jeg veldig i tvil... Grunnen til dette er at jeg har kvittet meg med en del bekjentskaper på grunn av oppførselen deres. Jeg har aldri tillagt de onde intensjoner, men oppførselen deres har vært vanskelig å svelge.. (For all del; Hadde de oppført seg slik med vilje hadde jeg nok blitt temmelig redd for enkelte, så det hadde vært verre om de gjorde det bevisst..)
Men poenget er at for meg er det ikke ''nok'' at et menneske har bra intensjoner hvis det ikke greier å gjennomføre i praksis. (Nå høres jeg streng ut, men jeg er bittelitt hyggelig av og til, sjø... ;) )
Jeg tenker at klart vi skal skille mellom et uaktsomt drap og et overlagt drap når det gjelder straffeutmålinger.
Men så tenker jeg at hvilke regeler vi bruker hos oss selv på individnivå kansje ikke skal være så strenge som de på samfunnsnivå. At vi ikke trenger være konsekvent på en regel, men skille litt mellom hva det gjelder og hvilket nivå vi opererer på.
For det kan jammen være irriterende å omgås mennesker som begår 'uaktsomme overtramp' hele tiden. Og vi har full rett til å være litt strenge på hvem vi har lyst til å bruke vår tid og vårt vennskap på. Et vennskap har veldig dårlig grobunn under slike forhold, og å gå rundt å irritere seg over slike venner er veldig bortkastet tid når man kan glede seg over mer givende og gjennsidig vennskap i stedet.
Det tenker jeg, men jeg er ikke sikker på om jeg har svart på det du lurte på?
Jo, intensjonen bak en handlig.. Ja, den er veldig viktig. Det er som du sier, noen handlinger blir liksom mye mer skremmende når de blir gjort med overlegg heller enn tankeløshet.
Men når det er sagt, så tenker jeg endel om det med meningstillegging også om dagene. Veldig mange av oss (særlig kvinner) er veldig flinke til å legge en mening til handlingene til folk. "At han gjorde det beviser at han ikke er skikkelig glad i meg", "hadde han brydd seg, så ville han tatt mer av husarbeidet" ol. Det blir på en måte å legge til folk intensjoner som de ikke har, og det er ikke alltd så heldig. I noen forhold, og i noen situasjoner, så må en la tvilen komme tiltalte til gode også.
For min del er det noe som skurrer her. Jeg synes du blander hummer og kanari - eller rettere sagt blander personlig grensesetting med rettferdighet i objektiv forstand. Jeg vil hevde at den ene problemstillingen går på noe helt annet enn den neste og at det er nødvendig å holde dem adskilt når man skal drøfte dem.
Hvor mye betyr intensjonen bak handlingen?
I forhold til om jeg skal avslutte et vennskap eller ikke, kan intensjonen til min venn noen ganger bety alt, andre ganger ingen verdens ting. Det kommer helt an på hva slags handling det er.
Snakker vi om straffeutmåling i retten, derimot, synes jeg det er bra slik det er i dag, nemlig at motivet spiller en ganske betydelig rolle.
Er det "nok" at noen har bra intensjoner hvis de ikke greier å gjennomføre i praksis?
For å opprettholde et vennskap er det ikke sikkert at det er nok for meg, nei (det blir vel en personlig interesse- eller grensesak). Det kommer igjen an på hva det er snakk om.
Men nok i forhold til å få mildere straff i retten? Ja, det mener jeg det må være. Da er vi jo inne på såkalt "force majeure", altså er det krefter utenfor ens kontroll som spiller vesentlig inn.