Selvstendighet i parforhold/familie er et interessant tema noen venninner har snakket om i sommer. Jeg synes det ville være spennende å høre flere erfaringer og meninger om saken her.
Som eksempel på hva jeg mener, nevner jeg noen eksempler fra min hverdag:
Jeg er veldig selvstendig og har alltid vært det, også som barn. Jeg etablerte meg sent med mann og familie og er vant til å klare alt selv. Det samme er min mann. Det har resultert i at vi fortsatt ordner opp veldig mye hver for oss. Ikke slik at alt blir gjort dobbelt, men vi har fremdeles separat økonomi for eksempel, ingen felles konto. Vi har fordelt ”regningsbunken” så noenlunde, ut over det har vi lite oversikt over detaljene i hvordan den andre håndtere pengene. Dette er ikke noe problem, vi har tillitt til hverandres håndtering av penger.
Vi samarbeider relativt godt i hverdagen, men når det kommer til helg/fest/ferie da har vi forskjellige behov og interesser. Som oftest reiser jeg alene med barna i familiesammenkomster, ja på ferie for den slags skyld. Men dette kommer av forskjellige behov og interesser og er i grunnen ikke noe problem for oss. Skulle jeg tilpasse meg hans interesser ville jeg gått på veggen av kjedsomhet og manglede variasjon og sosial kontakt – jeg har prøvd. Og å forandre han, det går jo ikke – jeg har prøvd det også :o .
Vårt eksempel ligger nok på en litt ekstrem ytterlighet. Andre kan nok synes vi er ”rare” og tolke dette som et problem i parforholdet. Men det er dette fungerer for oss. Vi er forskjellige. Vi kan ikke forandre hverandre, men må akseptere hverandres behov og interesser. Og det begrenser ingen av oss. Jeg tror det handler om å finne den riktige ballansen innenfor hver familie/hvert parforhold, og at den vil være veldig forskjellig, unik for hvert forhold.
Er det andre som har tanker, erfaringer, meninger å dele rundt dette med selvstendighet/uselvstendighet? Hvor mye skal en justere seg, tilpasse seg? Hvordan kan en fortsette å utvikle seg innenfor rammen av et parforhold? Finnes det noen grense for hvor selvstendig en bør være i et forhold? Kan selvstendighet vær usundt, for den enkelte eller for forholdet? Hva med uselvstendighet?
Takk for innspill i dette som vi har snakket om før! :)
[color=olive][/color]
Jeg kan ikke skjønne at selvstendighet kan være negativt, dersom man ikke blander selvstendighet med samhold eller nærhet. Dersom begge er fornøyd med å ha det slik og forholdet er i balanse - det vil si at ingen av partene gir for mye etter, skulle det ikke være noe problem. Men jeg tror vel egentlig at mange ikke har en perfekt balanse i parforholdet, det vil ofte være en av partene som jenker seg for mye i parforholdet.
Som en eller annen sa: I et parforhold er det en som elsker, og en som blir elsket.
[color=olive][/color]
Uselvstendighet kan absolutt bli veldig negativt dersom man av en eller annen grunn skulle bli alene. Jeg tror dette er et mye større problem enn når begge partene er selvstendige. Som uselvstendig vil man lett kunne gi partneren ansvaret for egen lykke, og det blir jo veldig feil. Jeg tror det er fort gjort å "skylde" på partneren, slik som: "Hvis han bare hadde villet reise til Syden slik jeg vil, hadde vi hatt det fint denne sommeren." Eller: "Hvis han bare ikke hadde brukt så mye tid og penger på hobbyen sin, kunne vi levd lykkelig i drømmehuset." Skaper vi vårt eget liv slik man ønsker det, vil vi få energi og kjærlighet å gi vår partner og våre barn, tror du ikke?
[color=olive][/color]
Det er en stor og spennende oppgave å fortsette å utvikle seg innenfor rammen av parforholdet, som du skriver.
Dette er jo forresten en av temaene som vil høre innunder en Egenutviklingsjournal/Livsplan...
Selvstendighet må slett ikke være negativt. Men det kan også være det. Noen av disse/oss som er svært selvstendig er kanskje ikke så flinke til å involvere partneren i avgjørelser, pengesaker, praktiske oppgave eller kanskje tanker og egne følelser? Og det kan være galt. Noen som svært selvstendige kan ha opparbeidet er stort kontroll behov, eller de føler at de må ha kontrollen til enhver tid og alltid måtte vise seg sterk. For noen kan 98% kontroll oppleves som 'fritt fall'. Jeg tror kanskje at selvstendighet og kontrollbehov er to sider av samme sak. Som uselvstendighet kanskje står i forhold til å skyve på kontroll/skyld? Og at det handler om, som alltid, å finne den rette og sunde balansen. Hvor mye skal vi dele, sammarbeide, innvolvere?
Akkurat så mye som en er komfortabel med. En skal ikke gi opp alt som betyr noe for en selv for å jenke seg, den prosessen bør jo sånn optimalt sett gå begge veier.
Det lureste er jo å gå i samme retningen. Mange forhold går dukken fordi ene parten utvikler seg masse mens den andre sitter igjen og ikke vil bevege seg. Dersom en ønsker å fortsette å være i et forhold der ene ikke ønsker å endre seg eller utvikle seg, så må der være rom for at den parten vil høre på det som opptar den som utvikler seg, og at han respekterer det (ikke fnyser og gjør motstand). Det er så viktig å være oppriktig nysgjerrig og interresert i den andre. I tilleg bør en belage seg på å få dekket noen behov andre steder enn i forholdet (da mener jeg samtaler med andre med samme tankegang).
Ja... eller nei...
Nei fordi alt som fungerer mellom to mennesker er ok,- og fordi det å være særboer er et fenomen som blir mer og mer av i disse tider.
..og ja, fordi at det må jo et visst fellesskap til å for å skape tilhørighet.
...også kommer det an på hvordan selvstendigheten arter seg. At en kvinne mekker bilen selv og skifter lyspærer selv, og at mannen koker maten selv ol (sånn for å sette kjønnsrollene på spissen) er jo grei nok selvstendighet. Men i det en har en familie å drive sammen og begge avtaler ting rundtom uten å avklare med den andre, eller er så "selvstendig" eller hva jeg vil kalle egenrådig at de ikke tar hensyn til den andre,- og tenker at de kan jo gå ut hver kveld for den andre sitter jo hjemme likevel, og lignende tattforgittheter uten å engang kommunisere... da er det ikke særlig bra lengre.
Er det for mye selvstendighet, så kan det jo bli lite samarbeid og samhold, for litt av poenget med å ha en familie er jo å dra lasset sammen. Men blir det for uselvstendig igjen, så er jo det oftest ene parten, og da kan det gjerne bli for mye på den som må ta ansvaret. Å være ytterpunktene vil jo gi mer utfordringer enn å være mer mot midten. Så da spørs det jo om følelsene og viljen er strek nok til å leve med de utfordringene da...:)