Jeg har hatt utrolig godt av tilgivelsesarbeid. Uansett hvor vanskelig det har vært, så har det alltid gjort godt. Det er på en måte helbredelsesarbeid. Jeg kommer i kontakt med alle følelsene, og gir slipp på dem mentalt ved å tilgi og gi slipp. (jeg må ofte gjenta det hver gang det kommer opp igjen, sånn helt til hjernen min har skjønt poenget da..:p)
Jeg er den typen som kan tilgi enkelte ting, men ikke alle. Ting som har såret meg uhorvelig dypt eller som har satt meg i en forferdelig situasjon har jeg vondt for å tilgi. Men samtidig hater jeg ufred og krangel og av den grunn kan jeg tilgi utad.. for syns skyld, mens jeg nok ikke tilgir inni meg. Jeg har aldri hatet noen eller noe.. men jeg glemmer aldri for å si det sånn.