Hvordan vi forumlerer oss, og hvilke ord vi setter på opplevelsene våre er viktig for hvordan vi opplever ting.
Dersom jeg har uro i magen, så blir det hele verre av at jeg forteller/tenker at det er helt forferdelig, og kjennes ut som jeg har en motorvei gjennom meg, med biler som dundrer i vei i 200 km/t. Dersom jeg sier jeg har sommerfugler i magen, så oppleves og kjennes det hele mindre dramatisk ut.
En av mine beste venninder sa engang til meg med et lurt smil: Du Lise, du er litt sånn dramatisk på din egen stille måte du. :p
Det sier egentlig ganske mye om meg.
Da, når hun sa det, så smilte jeg og tenkte at jaja, kansje det, men når jeg nå hørte dette sitatet, så gikk dt liksom opp for meg i full mening.
Jeg er stille og rolig av meg, men under der, så bobler det heftig. :eek: Og det på grunn av mange slike dramatiske beskrivelser av hvordan ting kjennes ut. Det har på en måte gått sport i å kunne forklare hvordan ting kjennes ut på en billedlig måte, og når jeg i det hele takler det å ha smerter, og følelsene mine dårlig, så blir det nødvendigvis endel sterke bilder...:o
Her trenger hvertfall jeg å nøste endel.
Noen andre som tenker slik,- eller er det bare meg i hele verden? :cool:
Jeg tenker også at ordene man velger å bruke, både til seg selv og til omverdenen, om hvordan man har det, betyr mye for hvordan man takler det.
Jeg er selvsagt aldri dramatisk, men kjenner noen... :cool:
Det hjelper å fokusere på ordvalget/billedvalget. Det hjelper å fokusere på det som er bra ved livet også.
Dette er den ene enden av nøstet. Det hjelper selvsagt å lære å takle følelser og smerter på en bedre måte også. Bildene blir "automatisk" mindre dramatiske da.
Men ofte er det slik at det hjelper å nøste i begge endene samtidig. (Ikke riktig med garnnøster, men i virkeligheten.)