Tenk om du plutselig skulle bli langvarig eller kronisk syk, ute av stand til å forsørge deg selv eller din eventuelle familie. Tenk om du ble avhengig av trygd. Hva ville du få å utbetalt da? Vet du det?
Har du forsikret deg? Er lånene dine forsikret, slipper du tilbakebetale om du blir ufør? Hva slags forsikring har arbeidsgiver på dine vegne i tilfelle uførhet? Har du egen privat uføreforsikring? Uførekapital eller uførepensjon?
Min mor ble delevis ufør for 10 år siden. Det skremte meg å se hvor lav utbetaling hun fikk, hva hun måtte klare seg med. Jeg sjekket opp og fant at pensjonsordningen i arbeidsforholdet mitt dekket utførepensjon. Privat kjøpte jeg uførekapital, på både meg og gubben. Dette er jeg glad for i dag!
Det er verd å tenke igjennom mens du enda er frisk ...
Lise, hva gir den Vitalforsikringen deg ved uførhet? Og er det begrensninger i hva som eventuelt kan være grunnen til uførhet? Skilles det mellom medisisk uførhet og erværvsmessig uførhet? Hvor lenge må du ha vært ufør før du eventuelt får utbetaling? - Du må ikke svare meg altså, bare sjekk for din egen del.:)
Det er to ting som er viktig å vite:
Vanlige pensjonsforsikringer gjelder kun alderspensjon. De gir ingenting om du blir uføretrygdet. Det er viktig å sjekke om man er dekket for uførhet.
Dernest er det lurt å vite hva man faktisk vil få utbetalt, i kroner og øre.
Fra trygdesystemet får jeg nå netto utbetalt 10.000 kr mindre en jeg hadde som lønnstager, per måned. Det skal jeg love merkes! For det er ikke slik at utgiften reduseres tilsvarene, snarer tvert imot. Behovet øker for å kjøpe tjenester, tekniske hjelpemidler etc. Dessuten tilkommer alt man eventuelt måtte bruke i forsøk på å bli frisk, behandlinger etc, og som ikke på noen måte dekkes av det offentlige.
[font=Comic Sans MS][/font]
Da er vi to.
Tenkte ikke akkurat på det i tenåra, og plutselig var det for sent.
Men vi skal klare oss vi, Macarena!! Og vi skal vise verden at ingen er mer verdifulle enn oss! :klem:
Forøvrig finnes det noen "smutthull"... kollektive forsikringer gjennom arbeidsplassen og fagforeningen.
Det er i slike situasjoner man må forsøke å tenke konstruktivt på sine muligheter, og ikke bare ta det på den negative måten. :)
Naturligvis vil forsikring være å foretrekke i endel situasjoner, men fravær av forsikingsverdighet bør bare være motivator for å legge en plan for finansiell sikkerhet på eget initiativ.
Jeg er for tiden arbeidsledig, men fra første måned jeg får meg ny jobb vil jeg sette av et beløp av lønnsslippen i fond som skal få stå urørt inntil jeg enten får en endret livssituasjon som gir meg andre behov, eller jeg pensjonerer meg.
Du skal ikke gjøre dette i mange år før dette begynner å gi en reel trygghet, og er du heldig og slipper å ta tak i denne sikkerheten på mange år, så vil du ha krysset terskelen hvor du vil ha en sterkere økonomisk ryggdekning enn de fleste forsikringer ville gitt når behovet først melder seg.
Det finnes alltid muligheter, det viktigste er å finne den optimale løsningen innenfor de rammene du befinner deg i, ikke frustrere deg over den ene veien som er lukket. :)
Jeg er på alle måter enig i at man skal være kreativ og positiv, og at det finnes andre løsninger i en del tilfelle en forsikring. - Min egen 'pensjonssparing' er at jeg har overtatt et hus etter besteforledrene mine, og dette finansierer jeg ved å leie ut huset. Utleieinntektne dekker lån, avdrag og drift. Det betyr at jeg i prinippet bygger meg opp en kapital uten at det koster meg noe.
Men likevel er jeg ikke umiddelbart enig i dette:
Se for deg at du trenger å ta ut 10.000 i måneden i 25 år. Hvor stor kapital trenger du da å bygge opp om du skal spare? Hvor mye har du råd til å spare i måneden? For å skaffe deg denne sikkerheten snakker vi om å spare minst 5-10.000 per måned, litt avhengig av diverse. Jeg vet ærlig talt ikke hva en privat uførepensjonsforsikring ville kostet, men det er helt sikkert billigere. Husk at jeg snakket om uførepensjon, ikke alderspensjon i utganspunktet.
Dessuten, skal du bygge penger fort må du være villig til å ta risiko med pengene, er du villig til det?
Fordelen ved sparing framfor forsikring er den at du får ut pengen uansett, altså om du ikke blir ufør. Av forsikringen har du bare igjen tryggheten.
Men jeg er i hvertfall utrolig glad for den uførepensjonsforsikring jeg hadde. Skulle jeg hatt økonomiske problemer ved siden av sykdommen, noe som også ofte fører til ekteskapelige problemer, da vet jeg ikke ...
Jeg er enig. Jeg var mest ute etter fokus på muligheter, ikke en vanskelig situasjon. Jeg har plan om 2500 i måneden, men det tar mange år før dette begynner å balle på seg nok til å bli et varig alternativ.
Antagelser jeg gjorde, simplifisert:
11% gjennomsnittlig utbytte - dette er gjennomsnitt siste 75 år på de 500 største amerikanske selskaper.
3% årlig prisstigning.
2500 kroner sparing hver måned.
Dette utgjør ca. 300.000 etter sju år. med 8% uttak årlig så utgjør dette 2000 kroner pr. måned, som justeres utifra inflasjon, mer å rutte med hver måned resten av livet. Og dette beløpet øker dramatisk for hvert år utover de 7 årene man klarer å spare.
2500 kroner i måneden merkes for de fleste, men for min del er denne tryggheten viktigere enn mer penger akkurat nå.
Det er klart, de første årene kompenserer sparing definitivt ikke for forsikring.. Men sikkerhet får man gjennom langsiktighet. Selv gjennom krakk og turbulens så har du alikevel en gjennomsnittlig avkastning som vil kompensere over noen års perspektiv.
Som jeg sa, forsikring er å foretrekke i mange tilfeller, men gitt at man ikke har denne muligheten, så er det mye bedre å gjøre det en kan, fremfor å gi opp.
Jeg er egentlig glad for denne tråden, den fikk meg til å ta opp igjen ting jeg undersøkte for par år siden men lot ligge. Tror jeg skal skrible en skikkelig artikkel om fordelene ved egensparing for sikring av egen fremtid, fordi de fleste får en ahaopplevelse over hvor mye som akkumuleres bare du bidrar med noe konstant over en lang tidshorisont og lar markedsrentene jobbe med det. :)