Om å falle ned i dype hull...

#1

Summer skrev:

Jeg hadde denne på slutten av den siste artikkelen jeg skrev på fremsiden her (her), men synes den fortjente å stå som et eget innlegg her inne også. Vi er mange som snubler ned i hullene våre innimellom, og jeg vet mange har fått en aha-opplevelse når de har lest denne. :)

Min vei

Kap.1 Jeg går bortover en vei. Der er et stort hull på siden av veien. Jeg faller nedi. Jeg vet det ikke er min feil at jeg er her, og bruker evigheter på å komme ut igjen.

Kap.2
Jeg går bortover en vei. Der er et stort hull på siden av veien. Jeg faller nedi. Jeg kjenner igjen hullet, det er fortsatt ikke min feil. Jeg bruker lang tid på å komme meg ut igjen.

Kap.3
Jeg går bortover en vei. Der er et stort hull på siden av veien. Jeg ser hullet, men jeg faller likevel nedi. Jeg vet det er mitt hull, og jeg vet at det er min skyld. Jeg klatrer ut igjen.

Kap.4
Jeg går bortover en vei. Der er et stort hull på siden av veien. Jeg ser hullet. Jeg går rundt hullet.

Kap.5
Jeg går en annen vei…

#2

Einar skrev:

Jeg synes seilbåtanalogier er fine, også.. :)

Man seiler på sin vei, innimellom kommer bølger, vind, andre båter, skjær som gjør at man må endre kurs. Man seiler aldri rett, men justerer kursen underveis og etter behov for å nå målet man har satt seg. Møter man motstand, endrer man kurs, men man vet hvor man er på vei. :)

#3

Gurus skrev:

Gleder meg til jeg kommer til kapittel 3 og SER hullet!