På førstkommende mandag så begynner jeg i ny jobb i nytt yrke etter å ha vært arbeidsledig i mange år og kun tatt sporadiske jobber.
Jeg er vettskremt.
Tenk om jeg ikke klarer det.
Tenk om jeg feiler. Hva gjør jeg da?
Jeg har hatt endel timer hos psykolog, men har avsluttet disse timene av diverse grunner.
Jeg kjenner at jeg absolutt skulle satt opp nye timer, men dette er ikke noe jeg har fortalt min nye arbeidsgiver.
Jeg er i et samboerforhold, men jeg føler ikke at jeg kan bry kjæresten med dette da hun har en tendens til å bli deprimert selv hvis hun får for mye å tenke på.
Jeg vet at jeg har de tekniske ferdighetene som skal til for å klare den nye jobben, men jeg vet ikke om jeg takler stresset.
Jeg har blitt omskolert via NAV får å få den nødvendige opplæringen og jeg føler på en måte at dette er den store sjansen. Jeg har ingen reserveplan hvis dette går galt.
Skulle bare ønske jeg hadde noen å prate om det med.
Jeg vet ikke helt om denne posten skulle vært på mental helse eller.
Er det bare meg som har det slik?
Først av alt, så vil jeg gratulere deg med ny jobb! Så spennende, -og så skummelt å skulle både starte ny jobb og nytt ykesfelt. Det du føler er nok ganske allmenngyldige følelser. Det er jo skummelt å skulle komme på en ny arbeidspalss og vise hva en er god for, og bli kjent med nye mennesker og lære seg å mestre nye og kansje utfordrende oppgaver. Det er det for alle, men kansje også ekstra for deg fordi du har vært på omskolering, og kansje lurer ekstra på om du strekker til.
Det beste rådet jeg kan gi deg er å konsentrere deg om å slappe av og ha det gøy når du er der. Går det ikke, så går det ikke, da ordner noe annet seg. Og så lenge du klarer ha en slik avslappet holdning til det og ikke legger alt for stor betydning til det, så ordner det seg nok. Det verste du kan gjøre er å tenke at "dette MÅ gå bra, og nå MÅ jeg ikke stresse" og være redd for å ikke bli likt, og ikke klare det. Du klarer det helt sikkert. Du har klart opplæringen, og da har du jo vist at du har evnen. :)
Det med psykologen er ikke noe arbeidsgiver trenger å vite noe om. Alt som har med helse og privatliv å gjøre er privat. :)
Når det gjelder kjæresten din, så vil jeg råde deg til å prate litt med henne om hva som stresser henne og gjør at dun blir nedfor. Kansje hun ikke plages av å prate med deg om hverdagens utfordringer, men tvert i mot synes det er leit at du ikke deler? Ofte ønsker vi å skjerme de vi lever med i litt for stir grad, og mister endel av nærheten i forholdet på veien. Den vi lever med klarer ofte mye bedre enn vi tror å bære og ta i mot det vi trenger å dele. Det er jo ikke noe tung problematikk du sliter med, men helt normale tanker. Det ER normal å være spent i forkant av en slik stor begivenhet.
Lykke til, det går nok mye bedre enn du frykter! :klem: